Tinnitus kan knyttes til områder i hjernen som er involvert i lydbehandling, men også til andre områder i hjernen. Områder som er knyttet til følelser er ofte aktivert i forbindelse med tinnitus. Sjansen for å få tinnitus øker dersom man har et hørselstap, uten at det er slik at alle med nedsatt hørsel har tinnitus.
Hjernen, nervesystemet og hørselen er et komplekst og sammensatt system. Tinnitus kan sammenlignes med rusk i en maskin - hvor rusket kan føre til konsekvenser andre steder enn der rusket sitter. Valg av behandlingsmetode for tinnitus baseres blant annet på hvordan øret og hørselssystemet fungerer. En grunnleggende kunnskap og forståelse for hvordan øret og hørselssystemet fungerer, er viktig for å kunne forstå tinnitus.
Den svakeste lyden et menneske kan høre ligger på omtrent 1 dB. Den kraftigste er i nærheten av 140 dB. I vanlig samtale i et stille rom, er talelyden vår ca. 55- 65 dB. Vi har ulik følsomhet for endring i antall desibel, men med et normalfungerende hørselssystem vil de fleste av oss kunne registrere når en lyd endrer seg 3 dB.
At vi hører lyder og til enhver tid forholder oss til lyd er noe vi tar for gitt, i den grad alt fungerer som det skal og så lenge lyden ikke oppleves som støy. Har man problemer med hørselen, kan det være lurt å sette seg inn i hva lyd og hvordan hørselssystemet fungerer. Denne forståelsen kan gi bedre oversikt over egen situasjon og hva man kan gjøre for å fungere til tross for det hørselstapet man har. Det vil kunne bidra med å gi en opplevelse av mestring og aksept av den situasjonen man befinner seg i.
Lyd vandrer som bølger. Se for deg at du kaster en stein i et stille vann. Ut fra nedslagspunktet vil det bre seg små bølger ut til alle sider. En lydkilde har tilsvarende mønster rundt seg. Den eneste forskjellen er at vi snakker om bølger av luft. Bølgene brer som bølger med en hastighet på 343 meter per sekund. Det tilsvarer 1235 km per time.
Det finnes ulike typer av lyd. Infralyd er ordet for lyden av bølger som svinger saktere enn 20 ganger per sekund og ultralyd er ordet for bølger som svinger fortere enn 20 000 ganger per sekund. Bølger som oppfattes som lyd svinger mellom 20 – 20 000 ganger. Det menneskelige øret utsettes for slitasje gjennom et langt liv, og spennvidden for hvilke svingninger vi klarer å oppfatt, reduseres gradvis. Feildannelser eller sykdommer kan også påvirke denne evnen.
Benevnelsen for lydsvingninger er Hertz – Hz. I beskrivelsen av svingninger per sekund, er benevnelsen frekvens. Vi snakker om lyse, mørke og mellom- frekvenser. Bølger som svinger sakte er bassfrekvenser. Raske svingninger gir lysere lyd og kalles diskantfrekvenser. Eksempel: En lyd som har 350 Hz vil vi karakterisere som bass og en lyd på 4000 Hz kaller vi diskant.
Lydstyrke måles i desibel. I tillegg til at lyden må ha de rette svingningene for at vi skal kunne oppfatte den, er lydstyrke også med på å bestemme om vi hører en lyd eller ikke. Vi snakker da om hvor mye kraft som ligger i disse lydbølgene. Når vi snakker om lydstyrke bruker vi benevnelsen desibel, dB.
Jo flere desibel en lyd har, desto sterkere er den.
Samspillet mellom øret og hjernen er viktig for at du skal kunne si hvilken lyd du hører og i hvilken retning den kommer fra. Dessuten spiller det en stor rolle hvorvidt hjernen mener lyden er viktig eller ikke: Er du alene i en mørk skog og hører en grein knekke, vil du med stor sannsynlighet reagere sterkere på denne lille lyden enn om du er i trygge omgivelser og hører samme lyd.
Det menneskelige øret kan fange opp frekvenser som ligger mellom 20 Hz og 20 000 Hz. Vi er i stand til å skille små forskjeller i styrke og frekvens i dette store frekvensområdet. Den spennvidde av frekvenser og andre nyanser i lydbildet som mennesker kan høre varierer med alder, kjønn og eventuelle skader. De frekvensene som er mest vesentlig for å oppfatte menneskelig tale ligger fra 250 Hz til 8000 Hz. Lyd som fanges opp av øret går gjennom en sinnrik forvandling før hjernen bevisst blir oppmerksom på lyden.
Det unike med menneskets hørsel, er at vi har en øregang som sørger for ekstra forsterkning for frekvensene mellom 1000 Hz og 3000 Hz, de frekvensene som er viktigst i oppfattelsen av talelyder. Vi har altså spesielt god hørsel for å kunne oppfatte hva vi sier til hverandre.
Lyd er bølger i luft helt fram til trommehinnen. Lydbølgene svinger trommehinnen som i sin tur setter hammeren i sving. Denne beveger ambolten, og som igjen dytter på stigbøylen. Stedet hvor stigbøylen treffer det indre øret, kalles for det ovale vinduet. Dette er en membran mellom mellomøret og det indre øret, med sanseorganer for hørsel og balanse. Beinkjedens bevegelser kontrolleres av et par muskler i mellomøret. Disse kan trekke seg sammen for å dempe vibrasjoner for å beskytte det indre øret mot for sterke lyder.
Mellomøret har en aktiv rolle i å gjøre lyd hørbar. De vibrasjonene som overføres til det indre øret, hadde vært langt mindre om de hadde vært overført direkte fra det ytre øret til det ovale vindu. Når lydbølger i luft treffer væske vil vanligvis 99 % av energien reflekteres bort igjen fra væskeoverflaten. Tenk bare hvordan du oppfatter lyd når noen roper til deg fra vannkanten mens du har hodet under vann! Det indre øret er væskefylt. Gjennom mellomøret tilpasses lyden slik at den har nok energi til å reise videre i den væsken som er i det indre øret
Det lydtrykket som påvirker trommehinnen er forsterket over 20 ganger når det kommer til det ovale vindu. Forsterkningen som skjer ved at mellomøret settes i bevegelse, innebærer at lyden forsterkes med ca. 14 dB. Når knoklene i mellomøret beveger seg, dannes det bølger i væsken innenfor det ovale vindu.
I det indre øret beveger trykkbølgene seg fra det ovale vindu og oppover den ene kanalen i sneglehuset. I toppen, hvor kanalene er forbundet med hverandre, forplanter de seg ned i den andre kanalen, som munner ut i membranen som kalles det runde vindu. Bølgene som forplanter seg i kanalene, beveger på membraner inne i sneglehuset, akkurat som småbølger på en dam får flytende blad til å bevege seg opp og ned.
Bølgene bøyer basilarmembranen på steder som tilsvarer bestemte frekvenser. Når basilarmembranen beveger seg, vil dekkmembranen, tectorialmembranen, endre retningene på tuppen av hårcellene. Det er bevegelsen av disse hårcellene som sender nervesignaler videre i hørselssystemet. I det indre øret blir lyd omvandlet fra mekanisk bevegelse til elektriske impulser - nerveaktivitet.
Bevegelse som registreres nederst i sneglehuset er høyfrekvente lyder og jo lengre opp mot toppen man kommer, desto dypere er tonen. Jo sterkere lyden er, jo flere hårceller blir stimulert, og jo hurtigere blir de stimulert. På den måten oppfatter hjernen lyden som kraftigere.
Les om Hjernen