For at en lyd skal høres må den først fanges opp av den ytre delen av øret, sendes videre gjennom de ulike strukturene i hørselsorganet og aktivere nervebaner. Til slutt oppfattes lyden i hjernen, hvor den bearbeides og vurderes. Lyden blir kategorisert og behandlet ut fra om den ansees å være nøytral, negativ eller positiv. I hvilken grad andre strukturer i hjernen blir aktivert, og eventuelt i hvilken grad de blir det, vil være avhengig av hva hjernen har tolket ut av lyden. Hørselssystemet behandler lyd kontinuerlig, men det er ikke all lyd som fanger vår bevissthet.
En hørselsskade vil dempe eller kunne stoppe lyden på vei gjennom øret på vei til hjernen. Konsekvensene av et hørselstap oppleves veldig forskjellig fra person til person. Et hørselstap kan ramme de ulike frekvensene forskjellig. Noen hører basslyder dårlig mens lyse lyder er godt hørbare, andre hører de mellomlyse dårligst. Aldersrelaterte hørselstap skyldes slitasje, og det er de lyse lydene som tapes først. Dette skjer fordi sansecellene for de lyse lydene sitter nederst i sneglehuset mens sanseceller for mørke lyder er plassert lengre oppe i sneglehuset.
Mekaniske eller nevrogene hørselstap gir ulike konsekvenser for evnen til å høre. Dersom hørselstapet er mekanisk sitter skaden i det i ytre øret, i øregangen, trommehinnen eller i mellomøret. Ved et mekanisk tap kan man forsterke lyden slik at den kommer forbi eller gjennom hindringen. Det innebærer at man hører godt bare lyden blir sterk nok for de ulike frekvensene. Nevrogene hørselstap medfører ofte tilleggsproblemer fordi skaden i øret sitter i selve sanseorganet. Noen opplever at lyder høres forvrengte ut, andre opplever at det kan være vanskelig å skille ulike lyder fra hverandre selv om de er sterke nok. Ved en nevrogen skade vil evnen til å forstå tale ofte være mer redusert enn evnen til å høre lyd. Konsekvensene av et nevrogent hørselstap er ofte større enn for mekaniske hørselstap.
Ved sterk støyskade og alderssvekket hørsel oppleves det ofte som ”man hører alt, men man klarer ikke å forstå det som blir sagt.”. Ved skader lenger inn enn det indre øret, dvs. retrocochleære og sentrale hørselstap, kan evnen til å forstå/tolke tale bli helt borte selv om lyden høres. Talesenteret i hjernen må stimuleres med lyd for å opprettholde evnen til å tolke tale. Hvis hjernen ikke er stimulert med lyd i enkelte frekvenser, viser forskning at det trengs flere uker (minst 6-8 uker) for å kjenne igjen lydbildet.
Mange hørselshemmede opplever at hørselstapet er mest merkbart når det er flere som deltar i en samtale. Dessuten er det vanskeligere å høre på avstand, og man er mer avhengig av gode lytteforhold/akustikk enn normalthørende. Det kan være vanskelig å oppfatte hva som blir sagt om det snakkes på andre dialekter eller språk. Tempo det snakkes i kan også ha en vesentlig betydning fordi hjernen bruker litt lengre tid på å analysere lydene enn hos normalthørende.
Fysiologisk sett har de indre og ytre hårceller i det Cortiske organ ulike funksjoner. De indre hårcellene fungerer som en mekanisk/elektrisk omformer fra mekaniske svingninger i basilarmembranen til elektrisk nerveaktivitet. De ytre hårcellene fungerer som en motor som aktivt tilfører energi til svingningene i basilarmembranen. De indre hårcellene sender signaler til hjernen etter lydpåvirkning, mens de ytre hårcellene mottar signaler fra hjernen. Mesteparten av nervetrådene til de indre hårcellene er afferente, mens mesteparten av nervetrådene til de ytre hårcellene er efferente.
Det foregår en avansert regulering av aktiviteten til de indre og ytre hårcellene i sneglehuset. I et øre med en hørselsnedsettelse som skyldes skade i sneglehuset, vil det kunne være ulik skade i de ytre og indre hårcellene. Når en del av sneglehusets funksjoner blir ødelagt, signalene reduseres eller forsvinner, kan hørselssystemet forsøke å kompensere ved å øke aktiviteten i de ytre hårcellene. På denne måten blir det mer energi i svingningene på basilarmembranen og dermed øker forsterkningen i systemet. Konsekvensen av dette kan være at man får en unormal opplevelse av styrken på andre lyder enn de aller svakeste. En teori er at en slik økt aktivitet i hørselsbanene leder til tinnitus ved at hjernen tolker aktiviteten som lyd, selv om det ikke kommer fra eksterne lydkilder.
Det ligger i kroppens natur å kompensere for skader. En person med et hørselstap vil få et hørselssystem som ”skrur seg opp” så godt det kan for å kunne høre best mulig. Dette medfører økt nerveaktivitet både for å få lyden hørbar, men også økt nerveaktivitet for å kunne tolke lyden man registrerer. Et hørselssystem som jobber for fullt vil ha høyere fokus på alt som har med hørsel å gjøre, det innebærer også fokus på tinnitus. Endret aktivitet på cellenivå kan også ha en direkte sammenheng med tinnitus.
Kommunikasjon kan være en utfordring dersom hørselen er redusert. De fleste hørselshemmede fungerer godt i en-til-en-samtale i rolige omgivelser, og derfor kan det være vanskelig for normalthørende å forstå at situasjonen kan være som snudd på hodet om det kommer bakgrunnsstøy eller ukjente stemmer inn i bildet. Mange har en oppfatning av at høreapparat gir tilbake normal hørsel, slik som nye briller gir godt syn. Slik er det dessverre ikke for de aller fleste hørselshemmede. Et høreapparat kan forsterke lydene, men det er fremdeles øret og hjernen som må behandle lydene som sendes via høreapparatet. En skade i hørselssystemet vil gi hjernen dårlige arbeidsforhold fordi selve lydbehandlingen i øret er dårlig og lydoppfattelsen kan derfor heller ikke bli optimal. Har man i tillegg tinnitus er det viktig å redusere så mange stressmomenter som mulig, og bakgrunnsstøy kan være en av disse.
Kilde: Eggermont (2012); Møller (2006)
Les om Tilleggsplager