Når en lyd presenteres for første gang, omformes lyden i cochlea og spores i hjernestrukturer "nedenfor" (under) hjernebarken; derfra aktiveres hjernebarken og lyden oppfattes og vurderes. Lydens mønster sammenlignes med mønstre som vi allerede har lagret i hukommelsen. Dette lydmønsteret vil vurderes som enten nøytralt, positivt eller negativt.
Som et nytt signal gir lyden opphav til en lett aktivering av det limbiske system (senteret for følelser) og det autonome (ikke-viljestyrte) nervesystem. Dersom lyden oppfattes som nøytral og ikke bærer med seg noen betydningsfull informasjon (for eksempel lyden av kjøleskapet i huset), vil en gjentatt presentasjon av lyden ikke aktivere det limbiske system eller det autonome nervesystem. Lyden vil ikke tiltrekke seg vår oppmerksomhet, og vi vil ikke være klar over lydens tilstedeværelse, med mindre vi bevisst bestemmer oss for å lytte etter den. I dette tilfellet er signalet blitt habituert.
Dersom lyden oppfattes som skremmende, ukjent eller forvirrende er reaksjonen imidlertid annerledes. Her vil tolkningen kunne innebære at det skapes en følelse av frykt, irritasjon eller til og med sinne. Disse følelsene forteller at det limbiske system er involvert, og det vil legges en "følelsesmerkelapp" på opplevelsen av lyden. I mange tilfeller aktiveres også det autonome nervesystem. Pasientens reaksjon på visse lyder skaper de samme flukt-/frykt-/kampreaksjoner (med økt puls, muskelspenninger og så videre) som en ser i andre stressende livssituasjoner.
Reaksjonene på lyden vil ifølge teorien kunne tjene som en negativ forsterkning, og den gjentatte presentasjon av signalet (tinnituslyden) vil kunne medføre en selvforsterkning av reaksjonene.
I den nevrofysiologiske forståelsesmodellen av tinnitus er det sentralt å bidra til en avlæring av slike følelsesmessige og kroppslige betingede reaksjoner. En slik avlæring kalles habituering av reaksjon (på tinnitus), og er første fase i behandlingsmodellen. Lykkes denne avlæring, vil pasienten i mindre grad enn tidligere være oppmerksom på sin tinnituslyd; han vil oftere kunne glemme den bort og i større grad kunne utføre daglige aktiviteter uten å bli distrahert. Dette vil kunne gi pasienten en større ro og bedre hvile, noe som i mange tilfeller ser ut til å hindre de variasjoner i styrken på lyden som stress, søvnløshet og andre belastninger kan føre til.
Fase to er habituering av persepsjon: Dette innebærer at man ikke lenger merker tinnituslyden. En benytter seg da av den egenskapen ved vårt hørselsystem som gjør at vi har evne til å undertrykke eksempelvis bakgrunnsstøy.
Denne undertrykkingen foregår både i sanseorganet og i sentralnervesystemet. Nevrofysiologisk beskrives dette som funksjonelle subcorticale filtre, og uttrykker hjernens evne til på det underbevisste plan å filtrere bort uvesentlig informasjon. Moderne nevrofysiologisk forskning har avdekket at nervesystemet på dette feltet har en forbausende stor evne til å endre seg med behov; vi snakker om en funksjonell plastisitet (Salvi og medarbeidere, 2000). Det betyr i praksis at hva som i nervefiltrene undertrykkes og dermed hindres fra å nå hjernebarken, endres i henhold til behov. Hjernesentret for følelser og det ikke-viljestyrte nervesystem spiller med i dette sammensatte systemet og bidrar til hvordan nervefiltrene endres. Tidligere erfaringer i livet spiller også inn. En ser at nervesystemet i den grad er plastisk (i dynamisk endring og påvirkelig) og at vår forståelse av tinnitus og vår bevisste kunnskap om den vil kunne påvirke hvordan vi også på det ubevisste plan reagerer på tinnitus. En gunstig behandlingsmessig utvikling kan i noen tilfeller ende med, hevder TRT-metodens grunnleggere, at pasienten til slutt ikke lenger hører sin tinnitus i det hele tatt. Han har da oppnådd en fullstendig habituering av persepsjon. Oftere, hevdes det, ser man en viss grad av en slik habituering.
Et sentralt element i denne behandlingsmodellen er lydberiking. Her skal vi ikke drøfte utførlig det fysiologiske grunnlaget for bruk av lyd i behandlingen, bare kort nevne et par hovedpunkter.
I lydbehandlingen er det avgjørende at man tilfører lyd som er behagelig og som ikke er så sterk at den overdøver tinnituslyden. Lyden kan komme fra en hvilken som helst kilde, men i praksis blir det ofte benyttet lydgeneratorer med bredbåndet støy.
Hensikten med lyden er flerfoldig, men først og fremst skal lydberikelse gjøre tinnituslyden mindre fremtredende. God lyd som tilføres, vil gjøre tinnituslyden relatert sett svakere, og det vil bli lettere for pasienten å rette oppmerksomheten mot andre ting enn tinnitusen. I tillegg kan lyden virke beroligende og således gjøre pasienten mindre anspent. Nevrofysiologisk sett vil lydgeneratoren gi opphav til en "tilfeldig nerveaktivitet" som til en viss grad ligner den spontane aktiviteten i nervesystemet. På den måten økes den spontane nerveaktivitet som hjernen lett kan filtrere og habituere.
Dette foregår ved at vi i utgangspunktet har et nervesystem der mange tusen nervefibrer fyrer spontant selv om det ikke er noen lyd. Bærbare lydgeneratorer gir en svak ”tilfeldig” lyd direkte til øret, noe som ”presser” hørselnervefibrene til å fyre med en høyere hastighet enn de ville ha gjort i stille omgivelser. Dette høyere aktivitetsnivået reduserer kontrasten mellom tinnitus og bakgrunnslydbildet fordi tinnitus da likner på de tilfeldige signalene som ”omgir” den. Den reduserte kontrasten bidrar til at tinnitussignalet blir mindre ”detekterbart” i det auditive nervesystem. Hvis en ønsker å oppnå habituering, må tinnitus som nevnt være hørbar og ikke overdøvet av den lyd man har "satt til".
Behandling basert på nevrofysiologisk forståelse er en tidkrevende behandlingsform. Pasienten må være klar over at behandlingen krever stor egeninnsats og motivasjon.
Den nevrofysiologiske behandlingsmodellen praktiseres noe ulikt på ulike steder i verden, avhengig av ressurser og erfaring. Det brukes også tre ulike betegnelser på behandlingsoppleggene:
• Tinnitus Retraining Therapy (TRT)
• Neurophysiological Based Management (NBM)
• Tinnitus Habituation Therapy (THT).
Det er ingen prinsippiell forskjell i filosofien, innholdet og målsettingen mellom disse tre behandlingsoppleggene. Felles stikkord for alle tre er læring og mestring.
Den nevrofysiologisk baserte mestringsmodellen har i løpet av de siste 10–20 årene blitt den gjeldende behandlingsformen flere steder i verden. Her i Norge begynte man å praktisere slik behandling i midten av 1990-årene.
Gå tilbake til Behandlingsmodeller